En oppfinnelse uten framtid

«Film er en oppfinnelse uten framtid.»

Opphavsmennene til denne glitrende analysen er de to brødrene Auguste og Louis Lumière. De hadde i 1894 patentert kinematografen, en innretning som kunne både ta opp, framkalle og projisere levende bilder. I romjulen året etter holdt de verdenshistoriens første offentlige filmframvisning på en kafé i Paris. Programmet besto av ti korte opptak med titler som «Arbeiderne forlater fabrikken» og «Barnets frokost». Det vakte en voldsom interesse.

I USA hadde Thomas Alva Edison patentert kinetoskopet året før brødrene Lumières kinematograf. Mens de filmet dagliglivet ute på gata, bygde han et studio han kalte Sorte Maria, og filmet mennesker som gjorde helt vanlige ting som å nyse, danse og snakke.

Det hadde lenge vært en kjent sak at bilder som ble vist i rask rekkefølge, kunne skape en illusjon av bevegelse. Det fantes innretninger med navn som Phenakistoskopet, praksinoskopet og zoetropen. Fotografen Eadweard Muybridge klarte i 1870-årene å fange en bevegelse i en bildeserie ved å utløse en rekke kameraer etter hverandre. Men det var celluloidfilmen på rull, som kom midt i 1880-årene, som gjorde filmen mulig.

De første filmene gjenga verden uten noe annet formål enn å vise den. Det var interessant bare så lenge det var nytt. Georges Méliès tok teknikken et skritt videre. Han bygde i 1897 det første egentlige filmstudioet. Her eksperimenterte han med levende skuespillere, dukketeater og modeller, og utviklet en rekke av filmmediets spesialeffekter. Fiksjonsfilmen «Reisen til månen» fra 1902 ble en verdenssuksess både kunstnerisk og kommersielt.

Fram til første verdenskrig var det Frankrike som ledet utviklingen av filmindustrien. To tredjedeler av filmene som ble vist i verden i 1910, var franske. Den største leverandøren av underholdningsfilm var Charles Pathé. Danske Nordisk Film var det nest største filmselskapet i verden.