To systemer

Radio er annerledes enn aviser på den måten at det er et begrenset antall stasjoner som kan sende samtidig uten at de ødelegger for hverandre. Det ble derfor tidlig klart at noen måtte regulere markedet.

I USA opprettet kongressen Federal Radio Comission (FRC, senere FCC) i 1927. De delte ut frekvenser til stasjonene og stilte visse minstekrav til innholdet. Stasjonene forble privateide, og de store nettverkene fikk mye makt. Utstyr og programproduksjon ble finansiert ved reklame.

Det var ofte slik at et firma sponset en hel programserie, og derfor fikk stor innflytelse over innholdet. Da stjernereporteren Edward R. Murrow i en reportasje fra den krigsherjede italienske byen Anzio nevnte at ordføreren var både katolikk og kommunist, fikk han klar beskjed fra direktøren i suppefabrikken som sponset sendingene, at han måtte være mer pro-amerikansk.

En annen følge av det amerikanske systemet var at programmene etter hvert ble veldig kommersielle. Stasjonene satset på lett underholdning som ga høye lyttertall og dermed tilsvarende store reklameinntekter, og som dessuten var billige å produsere.

I Storbritannia og Europa ellers ble radioen organisert på en annen måte. Kringkastingsselskapet BBC ble dannet i 1922 av det britiske offentlig eide postvesenet sammen med seks privateide selskaper. Engelskmennene var engstelige for at reklamefinansiering ville senke kvaliteten på sendingene. I stedet innførte de en lisens, som var en avgift alle som hadde et radioapparat, måtte betale. Men det var vanskelig å forsvare hvis private eiere skulle ta ut profitt av selskapet. I 1927 ble BBC omdannet til et selskap som var uavhengig av både myndigheter og næringsliv, med lisensinnbetaling som eneste inntektskilde.

BBC var det vi kaller en allmennkringkaster. Programmene skulle tjene nasjonen og var preget av kultur og folkeopplysning. De ble et forbilde for norske NRK og mange andre nasjonale kringkastere i Europa.