Trykkeri på pulten

Tenk deg at du lever i 1970-årene og har fått i oppdrag å lage et medlemsblad for idrettslaget ditt. Du tar noen bilder og leverer filmen til framkalling i en fotobutikk. Manus skriver du på papir på en skrivemaskin. Trykkeriet leverer det videre til et satsbyrå som taster det inn på nytt i en fotosatsmaskin til noen hundre tusen kroner. Bildene sendes til en reproanstalt og skannes på en maskin til noen millioner. En designer på trykkeriet forstørrer eller forminsker overskrifter og illustrasjoner i et reprokamera til noen titusener, klipper opp strimlene med fotosats og limer alt sammen til sider på et stort lysbord. Til slutt lager de filmer og trykkeplater før de endelig kan sette de svære trykkpressene i gang.

Alt dette kan du i dag gjøre selv med et digitalkamera, en rimelig pc og en printer. Et helt trykkeri på ditt eget skrivebord. Velkommen til Desktop Publishing.

Fotograf: Ed Kashi | Leverandør: Corbis/Scanpix | CC (by nc sa)

John Warnock viser fram første versjon av Adobe Illustrator som bruker Postscript-språket til å lage illustrasjoner.

Igjen finner vi røttene til dette nye på Xerox’ forskningssenter PARC. Der utviklet John Warnock dataspråket Postscript, som kunne beskrive hele sider med fonter, bilder og layout.

Warnock startet Adobe i 1983. Året etter ble Macintosh lansert. På den kunne man ved hjelp av Postscript og programmet Pagemaker for første gang sette sammen en «trykt» side på skjermen og skrive den ut på en laserskriver fiks ferdig med bilder og det hele. På bare noen få år forsvant hele yrkesgrupper, som settere og reprofotografer.

Etter hvert som datamaskinene ble kraftigere, spredte desktop-revolusjonen seg til andre bransjer. Photoshop gjorde mørkerom og fotolaboratorier overflødige. MIDI, sekvensere og andre lydprogrammer skaffet musikeren et helt lydstudio på laptopen sin. Filmklippebord, miksebord og svære videospillere i film- og tv-bransjen kunne skrotes.

En konsekvens av dette er at oppgaver som før bare kunne utføres av fagfolk med lang opplæring og dyrt utstyr, nå kan gjøres av hvem som helst med en pc og litt programvare. Ivrige tenåringer kan boltre seg med alle de samme mulighetene som de profesjonelle produsentene har. Det har gitt flere stemmer muligheten til å bli hørt og skapt et større mangfold av uttrykk. Kan det også ha ført til at vi er blitt vant til å godta lavere kvalitet?