Brikken som ser

Da ingeniøren Steven Sasson hos Kodak bygde det første digitalkameraet i 1975, ante han neppe at denne oppfinnelsen skulle bringe hans eget selskap på konkursens rand.

Han brukte en CCD-brikke, som var blitt utviklet noen år tidligere, til å gjøre om bildet til elektriske impulser som ble lagret på en kassett. Oppløsningen var 100 x 100 pixler, altså 0,1 megapixel. Det tok 23 sekunder å lagre det på kassetten, og like lang tid å spille det av til en tv-skjerm. «Her trengs det mer arbeid», sa assistenten som var modell på det aller første bildet da hun fikk se resultatet.

Kameraet ble aldri produsert for salg. Vi må over i 1990-årene før den digitale revolusjon inntar fotomarkedet for alvor. Sentrale aktører var Photoshop 1.0 som kom i 1990, og JPEG-formatet fra 1992 som gjorde det enklere å lagre og flytte bilder mellom kameraer og datamaskiner, og kameraet Kodak Professional DCS 100.

DCS 100 kostet 13 000 dollar i USA, så til å begynne med var det mest profesjonelle fotografer som tok det i bruk. Det var en uvurderlig fordel for pressefotografene at de ikke lenger behøvde å framkalle bildene, og dessuten kunne sende dem via modem når de var på reportasjereise.

Kodaks DC20 fra 1996 ble amatørfotografenes inngangsbillett. Oppløsningen var ikke høyere enn 0,2 megapiksel, men det hadde et minnekort som kunne lagre 8 eller 16 bilder avhengig av kvaliteten, det var så lite at man kunne putte det i lomma, og det kostet under 300 dollar.

Den teknologiske utviklingen skapte bildebrikker med stadig høyere oppløsning, det såkalte megapiksel-kappløpet, som til slutt gjorde filmen overflødig. Alle de store kameraprodusentene laget etter hvert digitale kameraer.

Men den største kameraprodusenten i verden var i 1998 faktisk mobiltelefonprodusenten Nokia. To år senere fantes det mer enn en milliard mobiltelfoner med kamera, og salget av dedikerte fotoapparater begynte å avta.

I januar 2012 var Kodak på randen av konkurs.