Pennypressen

1833 1835 1836 1841 1855 1871
«The Sun» (USA), Benjamin Day «New York Herald» (USA), James Gordon Bennett «La Presse» (Frankrike), Emile de Girardin «New York Tribune» (USA), Horace Greeley «Daily Telegraph» (UK), Joseph M. Levy «Berliner Tageblatt» (Tyskland), Rudolf Mosse

Aviser for folk flest

Avisgutt

Leverandør: The Granger Collection / Scanpix | CC (by nc sa)

Pennypressen tok i bruk nye distribusjonskanaler. Tidligere var det vanlig at leserne abonnerte på avisen og fikk den sendt hjem til seg. Nå ble avisguttene et vanlig syn i gatene, som i dette bildet fra London i 1862.

Damppressen ble først tatt i bruk i London, men det var i USA man utviklet den forretningsmodellen som både aviser og etermedier har levd med helt til nylig. De store opplagene gjorde avisene mer attraktive for annonsører fordi de nå kunne treffe flere potensielle kunder. Dermed kunne avisen ta mer betalt for reklamen og heller sette ned prisen på avisen, slik at de kunne selge enda flere eksemplarer. Leserne betalte altså bare en mindre del av det avisen kostet å produsere, annonsørene betalte resten.

Siden prisen kunne bli så lav som en penny (en cent) pr. avis, har fenomenet fått navnet «the penny press».

De første avisene og bøkene hadde rettet seg mot velutdannede mennesker innenfor den økonomiske og politiske eliten. Men nå hadde også vanlige folk lært å lese. Det var de som utgjorde målgruppen for de nye billigavisene.

Språket var folkelig. Lange politiske diskusjoner måtte vike for korte beskrivelser av hendelser. Den viktigste informasjonen kom først i teksten, slik at også de som ikke var så flinke til å lese, fikk det med seg.

Innholdet var det folks smak som dikterte. Den viste seg å foretrekke sensasjoner, svindler og bedrag, sladder, hets, løgn og bakvaskelse, sjokkerende skandaler og forbrytelser beskrevet i den mest groteske detalj. Overdrivelser var vanlig, bestikkelse en kurant arbeidsmetode, og om nødvendig kunne både fakta og kilder diktes opp. Men hva så? Avisene var blitt kommersielle og kom ut først og fremst for å gi eierne inntekter.

Ivrige aviskjøpere i 1865

Leverandør: The Granger Collection / Scanpix | CC (by nc sa)

Folk stimler sammen i London i 1865 for å kjøpe aviser med nyheten om Abraham Lincolns død.

I Storbritannia så både regjeringen og de etablerte avisene med avsky på denne utviklingen. De brukte høye avgifter for å hindre at noe slikt skulle skje hos dem. Men i 1855 ble avisskatten fjernet, og «Daily Telegraph» ble det første eksemplet på pennypresse i Storbritannia.

Frankrike var like tidlig ute som USA med sin pennypresse, som de kalte «presse à bon marché» eller billigavis. I Tyskland ble utviklingen bremset av sensur og politisk uro og skjøt først fart i 1870-årene.

The Sun

Leverandør: The Granger Collection / Scanpix | CC (by nc sa)

«The Sun»

Det var allerede elleve dagsaviser i New York da Benjamin Day startet «The Sun» i 1833. Med lav pris, løssalg og sensasjoner ble den på kort tid den største avisen i byen.

New-York Daily Tribune

Leverandør: Library of Congress

«New York Daily Tribune»

«New York Daily Tribune», april 1842. Avisen ble utgitt av den kjente redaktøren Horace Greely og var en av de fremste avisene i USA. Mer enn halve forsiden (høyre del) består av annonser.

La Presse

Leverandør: akg-images/Scanpix | CC (by nc sa)

«La Presse»

Den konservative avisen «La Presse» var en av de første billigavisene i Frankrike. Den ble solgt på gata til halve prisen av de andre avisene. Her en utgave fra 1936.

Ekstra! Ekstra!

Avisguttene var en viktig del av nyhetsdistribusjonen. Her ser du noen av dem i aksjon, riktignok i 1940-årene, men teknikken hadde neppe endret seg mye siden de dukket opp første gang.

The Penny Press

En kort videoforelesning om pennypressen, med mange eksempler.